Strikking har strengt tatt aldri vært min greie.
Mitt første strikkeprosjekt på barneskolen var et troll bestående av masker så store at man kunne stikke fingre igjennom og masker så trange at min kjære frøken ikke skjønte hvordan jeg fikk det til.
Ingen mellomting her, nei.
Utrolig nok har jeg klart å strikke et par gensere og skjerf opp gjennom årene,
men da med svært tett oppfølging av min mamma.
Jeg har nemlig en egen evne til å "rote det til" på en måte som min mamma trodde ikke var mulig,
men hun var jo tålmodigheten selv og ryddet stadig vekk opp i mitt "strikkerot".
Jeg har allikevel alltid drømt om å kunne strikke (sånn på ordentlig).
Jeg innrømmer glatt at jeg er noget misunnelig på dem som tryller frem det ene herlige og lekre prosjektet etter det andre med garn og noen pinner.
Mitt siste forsøk var en genser i et herlig blått garn til lille prinsen som jeg startet på for et par år siden.
Det ble aldri ferdig.
Plutselig var lille prinsen for stor for genseren
-og det på tross av at jeg hadde beregnet over et år på prosjektet.
Den halvferdige blå genseren ligger nå trygt gjemt innerst i hobbyskapet i et forsøk på å bli fortrengt.
Min utfordring (på godt og vondt)
er at jeg ikke gir meg så lett.
Så nå har jeg startet på et nytt prosjekt.
Denne gangen en genser til mini-prinsen i den minste størrelsen
-i et håp om å få fullført før den er for liten.
Denne gangen har jeg ikke mamma til å hjelpe meg,
så jeg gjør et hederlig forsøk med tunga rett i munnen.
Godt da at jeg har noen venninner og kjentfolk som kan fungere som strikkeorakler når det stopper helt opp...
Klem