Rivningsarbeider

Det er altså én god grunn til at kjøkkenet frem til nå har fått svært så liten oppmerksomhet i denne bloggen.

Rett og slett den at det er fryktelig stygt.

Det var en periode hvor lille prinsen mente vi burde kjøpe nytt hus fordi det var så mange hull i veggen på kjøkkenet.

Ikke vet jeg hva tidligere huseiere har bedrevet med,

men veggene er altså fulle av spiker- og skruehull.

Tapeten er et grusomt fiskebeinsmønstret fra 90-tallet.

Kjøkkenfrontene og benkeplatene er bare slitne.

Dette er første og siste bildet på denne blogg som viser hvordan kjøkkenet har sett ut

- etter at jeg har tømt det.

La meg innrømme det først som sist;

rivningsarbeid er moro.

Jeg er av typen som liker å ha utstyret i orden,

så her i huset er det faktisk mor som eier store deler av verktøysamlingen.

Jeg koste meg ordentlig da jeg med mitt eget brekkjern rev ned brystpanel i furu og lister.

Jeg strippet veggene for tapet og rev ned flisene.

En deilig følelse å få ut det gamle.

Da skapene var skrudd ned dukket det opp en gyselig blåfarge.

Hvis det er noe som heter syreblått,

så har tidligere huseiere kost seg med den fargen på kjøkkenet vårt.

(Fargen på bildet er ikke riktig gjengitt).

Blå er min favorittfarge,

men denne fargen som dukket opp i kjøkkenet er rett og slett bare grusom.

Godt den også er historie.

Mulig jeg ikke er som alle andre rivningsarbeidere;

vernesko er for pingler.

Her er det barbeint og lakkede tånegler som gjelder.

Veggen mellom stua og kjøkkenet var av gipsplater.

Den er nå revet ned,

og min kjære har i dag bygget opp en ny og mer solid vegg.

Fortsettelse følger...

Klem